Om å tvinne tomler klokken tre på natten

Jeg akkurat fått ferie. Jeg har flyttet hjem. Og klokken har passert halvt tre mens jeg ligger med blikket festet i taket og tvinner tomler. Det er ikke forventninger om julefeiring som holder meg våken. Det er ikke det faktum at jeg plutselig ikke sover i Oslo lenger. Neida. Jeg ligger våken og tenker på forskningsprosjekter jeg vil ta del i en eller annen gang. Jeg ligger midt på natten og tenker på hvordan man kan ta for seg ulike integreringsspørsmål i landet, hvordan man kan forbedre og analysere, snakke og lytte. Jeg ligger og tenker på hvordan det må være å komme hit ut til is-ødet Norge, og på hvordan etisk korrekte intervjuer kan utformes. Jeg tenker på spørsmål og jeg tenker på svar. Og jeg tenker meg helt svimmel.

Kort sagt tror jeg det er veldig greit at det er ni måneder til neste gang jeg skal sette mine føtter på det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern. Jeg lurer på hvem jeg er, når de månedene har gått. Etter et semester i Egypt, etter å ha lyttet og snakket, og etter å ha sett og ha gjort. Jeg gleder meg, jeg. Til å finne ut hvem jeg blir.

Om å være tankenomade II

Jeg er ivrig på å begynne med bloggprosjekter - ambisjoner og idéer er i overflod i noen uker, og jeg tenker at "åhå, nå, skal jeg få skrive ned alt jeg vil på satt ord på". Men det blir gjerne med det. Jeg idémyldrer på trikken, jeg noterer ned små setninger her og der, men ordene kommer seg aldri videre. De blir værende som små, spenstige formuleringer med svart tusj på håndbaken, som hurtig nedtegnede skriblerier bakerst i planleggeren min. Likevel har jeg alltid ambisjonene om å få ordene videre, til slutt. Og jeg har det enda.

Det går bare ikke så fort. Jeg har eksamener nå - leser om krigen i Afghanistan og drikker kaffe, mens jeg bør konstruere fine argumenter for etikk innenfor forskningsmetoder, mens jeg skal skrive om overgangsritualer og kulturdefinisjoner. Tenkte bare jeg skulle hilse innom og si at jeg holder på, litt slik i tilfelle det kunne være spennende å vite. (Du kan jo for eksempel lese litt her i mens, om du vil lese litt om Afghanistan utenfor militærleirene.) Selv skal jeg lese enda litt pensum. Som den fantastiske maskinen av en student jeg jo er.

Lukten av klam ullgenser og eksamensangst

Lesesalene lukter klam ullgenser, termos med lunken kaffe, klementinskall og eksamensangst. Plutselig oppdaget Blinderns studenter at eksamen er et årlig fenomen - det var ikke bare noe som skjedde med alle andre som tok utdanning, alle andre år, på alle andre skoler. Og lesesalene er fulle, tett i tett av mennesker som puster, som hoster og som harker. Er man ikke klaustofobisk byr eksamensperioden på en god mulighet til å prøve seg nå.

Selv sitter jeg stort sett bare og ser på bøkene med "apati" skrevet i ansiktet. Tenker på resten av verden, tenker på alle steder jeg ville vært. Den kinesiske mur, en park i London, en strand på Sri Lanka eller bare... ikke her. I stedet ligger en tilsynelatende kritisk viktig tekst foran meg og venter på oppmerksomhet. "Deltakar og tilskodar" av Hans Skjervheim. Nynorsk virker like fremmed som urdu, og ikke minst like overkommelig.


Eksamentid altså. Det har sjarm.

Eid mubarak!

Har hatt en veldig afghansk helg; det har vært Eid/Id/عيد, det har vært fantastisk mat og det har blitt snakket språk jeg ikke skjønner på alle kanter. Grønland vrimlet av fine klær, blanke tekster, kjortler, hijaber og pynt, og selv var jeg bare en liten grå figur som var til midt oppe i det hele. Men var det fint? Mhm. Så nå skal du få se litt Afghanistan du også.
(Videoen fant jeg linket hos Supermarie.)

Med ski på beina og puter under armene

En av de tingene jeg tenker mye på, er krig. Jeg leser om det, jeg snakker om det, jeg hører om det og jeg ser bilder av det. Og jeg tenker at her i Norge, så er vi så heldige at det nesten gjør vondt. Jeg er født inn i en heldig generasjon, en generasjon som kanskje har opplevd smerte i det siste, som har fått åpnet øynene opp for ondskap. Men uansett en generasjon som har levd ganske skjermet; bildene fra de sultne barna langt vekk, videosnuttene med kollapsede bygninger og utbrente bilskjeletter er så fjerne, de er fra en annen verden, episoder fra liv som har blitt levd så veldig, veldig langt unna. 

Og samtidig som jeg tar meg selv i å tenke at "takk alle gode makter for at det ikke er slik her", så føles det så urettferdig at jeg bare sitter her. Langt borte i Norge - ikke født med ski på beina, men med hjelm på hodet og puter under armene. Jeg er ikke på noe vis misfornøyd med å være født inn i et land som har det trygt, det er ikke det jeg vil si. Det gjør bare så vondt at det er så mange som ikke er det.

Bildet ble funnet her.

Morgen-Oslo

Det fineste øyeblikket om morgenen, er når trikken kommer ned fra Ekeberg og møter morgensola i Gamlebyen. Tre uteliggere står på rad og tisser på et gjerde, en gammel muslimsk mann i kjortel har akkurat vært og handlet på Kiwi og to små barn holder seg fast i burkaen til moren sin. Og det er sol. Det er sol som gjør morgendisen gyllen, sol avslører alle som har glemt å vaske vinduene sine etter vinteren - og sol som gjør at alle må myse. De fine fruer med rød leppestift myser mens Louis Vuitton-veskene dingler etter, alt for freshe Oslo-jenter på bysykkel myser mens de tråkker på mot Oslo S, og gamle menn som ikke ser ut til å gjøre noe annet enn å eksistere myser de også.

Akkurat da er det som om hele Oslo myser litt. I morgensola, mens 18-trikken sklir gjennom byen og kaster en lang skygge langs husveggene i hovedstaden. Og det er så fint.

Arabisk for idioter

Det ryker av tekoppen min, lukten av alt for søt kanel-te ligger over stuebordet. Ved siden av meg ligger "Arabisk for idioter", (eller ihvertfall en utgivelse som kunne hatt samme tittel,) mens videoen jeg ser på roper "Allahu akbar" så høyt at resten av familien sikkert tror jeg er i ferd med å bli snikislamisert. Ikke at jeg helt har forstått hvordan snikislamiseringen foregår. Kanskje det er der snike-delen av begrepet kommer inn? 

"Jeg heter Frida", skriver jeg med krøllete arabiske bokstaver, og nipper til teen min. اسمي فريدا "Jeeeg. Heeeter. Frida." Med denne læringskurven kommer jeg til å gjøre braksuksess i Afrikas største by. "Allah er stor, og jeg heter Frida", klarer jeg å mumle fram. Samt noen obskøne fraser jeg ikke har så veldig lyst til å hverken si eller høre når jeg flytter nedover. Ingen tvil om at den kommende våren virkelig kommer til å bringe med seg de dypeste av alle samtaler. 

Norge, nå skal vi skilles

Skolen går tregt om dagen. Tekstene fremstår som kjedelige, intetsigende, teen blir lunken før jeg orker å drikke av den, og markeringstusjenes farge roper for høyt. Neonfarger matcher ikke høstløvene. Men livet er bra likevel. Prosessen jeg må gjennom, veien til premien er ikke helt klar enda, men snart. Snart er det klart for at jeg kan flytte vekk fra Norge i noen måneder. Hvor?

Egypt. Kairo. Og seks måneder som jeg ikke helt vet hva jeg skal forvente av, men som jeg uten forbehold gleder meg til. Det er urolig der nede nå, det kommer jeg ikke unna. Kanskje det er egoistisk å reise ned til Midt-Østen akkurat nå, for å oppleve og bo. Men tenk da. Tenk å flytte fra Oslos forfrosne trikkelinjer, en evig sutring om Christian Ringnes' statuer og nyhetssendinger som 24/7 kommer til å rapportere om Northugs valg av underbukse og frokostmeny. Og bare flytte vekk.

Utvekslingsbryderier og andre buskevekster

Det er rart. De siste to årene har jeg gått rundt og vært totalt innstilt på at det er Japan jeg skal søke meg til, når min akademiske hverdag skal ut av landet. Utvekslingsstudent til Japan - fordi det er landet jeg har lest så mye om, snakket så mye om, drømt så mye om. Og når søkefristen plutselig er to måneder unna, reagerer pulsen min like mye på "Japan", som den gjør på "Arne Treholt" eller "spinningsykler". Ingenting. Kanskje jeg er overstimulert, kanskje hodet mitt er så innstilt på at det er dit jeg skal søke, at det ikke lenger orker å produsere en reaksjon. Eller, kanskje, kanskje så har veien jeg alltid visste lå foran meg, bare blitt borte.

Jeg dro til Kina, og oppdaget et nytt rike. Jeg leste nye bøker, fikk nye impulser, hodet åpnet for nye muligheter. Japan var med ett bare et av mange land i verden, en av mange kulturer jeg vil studere. Men jeg vil jo ikke være åpen for nye nytt nå, når jeg trodde alt var ferdig planlagt, når jeg trodde at veien var staket ut og klar for å ferdes på. Æsj.

Stolthet, fordom og pleieuniform

Jeg gikk ut fra en verden av voksenbleier og kaffe, snakk om gamle naboer og været, Tour de France på tv og alle mann i seng - ferdig på jobb og dagen var over. Gikk ut av døra og inn i en film; verden var som Stolthet og fordom, gresset var så tåkete og fuktig at Mr. Darcy garantert måtte komme gående ut av disen og begynne å diskutere med meg. Når som helst nå. Skogen var bare små topper av gran som stakk ut av tåkeslør, som om den egentlig ikke fikk lov til å være med i det perfekte kveldsbildet, men likvel prøvde å snike seg inn. Til og med lukten var vakker - det luktet ikke institusjon og parkeringsplass, det luktet ikke asfalt og eksos. Det luktet bare rolig.

Jane Austen burde skrevet i Norge, tenkte jeg et øyeblikk. Jeg ombestemte meg når jeg satte meg inn i min rustne Nissan Primera og skranglet hjem. Elizabeth Bennet hadde ikke sett like bra ut med elg i bakgrunnen, slik egentlig.

Om å være tankenomade

Jeg begynner å skrive ting hele tiden, lager små notater i hodet mitt, formulerer setninger som flyter helt perfekt, som formidler akkurat det jeg vil med helt rett stemning. Men tankene går aldri rett, jeg har samme evne til å fokusere som et lite barn i sukkerrus, jeg kommer på og glemmer i samme øyeblikk. Noen ganger blir jeg forundret over at jeg gjør det så bra som jeg gjør - karakterene er akkurat der de skal være, jobbene jeg søker på blir mine.

Likevel, han jeg bor med har nesten gitt opp å se film med meg: etter at anslaget er i boks, etter at protagonisten plutselig har fått et mål å jobbe mot, sitter jeg og leker med sofaputene, ser ut av vinduet og lurer på hvilket tre-slag det er i hagen til naboen, hvordan været blir i morgen. Lineære tankerekker blir brokete, de sprer seg, blir fragmenterte, begynnelsen er glemt før jeg kommer til svaret. Og likevel, likevel går alt helt bra.

Feriefølelse

Og jeg prøver å finne følelsen av sommerferie, "feriefølelsen" visstnok, vissheten om at det er dette som er det gode livet, det er dette hele landet venter på mellom august og mai hvert år. Jeg prøver og jeg prøver, men det kommer bare i korte intervaller - det kommer snikende og det sniker seg bort igjen. "Det er sikkert det sommeren er", tenker jeg, men er alltid litt utålmodig. Venter på at hele meg bare skal forstå at det er Sommer, med stor S og fanfarer i bakgrunnen. Til slutt ender jeg bare opp med å drikke te, og se dagene renne bort. Men det er kanskje det som er sommer også? Jeg vet ikke, blir utålmodig og setter på en ny kanne med tevann.