Utvekslingsbryderier og andre buskevekster

Det er rart. De siste to årene har jeg gått rundt og vært totalt innstilt på at det er Japan jeg skal søke meg til, når min akademiske hverdag skal ut av landet. Utvekslingsstudent til Japan - fordi det er landet jeg har lest så mye om, snakket så mye om, drømt så mye om. Og når søkefristen plutselig er to måneder unna, reagerer pulsen min like mye på "Japan", som den gjør på "Arne Treholt" eller "spinningsykler". Ingenting. Kanskje jeg er overstimulert, kanskje hodet mitt er så innstilt på at det er dit jeg skal søke, at det ikke lenger orker å produsere en reaksjon. Eller, kanskje, kanskje så har veien jeg alltid visste lå foran meg, bare blitt borte.

Jeg dro til Kina, og oppdaget et nytt rike. Jeg leste nye bøker, fikk nye impulser, hodet åpnet for nye muligheter. Japan var med ett bare et av mange land i verden, en av mange kulturer jeg vil studere. Men jeg vil jo ikke være åpen for nye nytt nå, når jeg trodde alt var ferdig planlagt, når jeg trodde at veien var staket ut og klar for å ferdes på. Æsj.

Stolthet, fordom og pleieuniform

Jeg gikk ut fra en verden av voksenbleier og kaffe, snakk om gamle naboer og været, Tour de France på tv og alle mann i seng - ferdig på jobb og dagen var over. Gikk ut av døra og inn i en film; verden var som Stolthet og fordom, gresset var så tåkete og fuktig at Mr. Darcy garantert måtte komme gående ut av disen og begynne å diskutere med meg. Når som helst nå. Skogen var bare små topper av gran som stakk ut av tåkeslør, som om den egentlig ikke fikk lov til å være med i det perfekte kveldsbildet, men likvel prøvde å snike seg inn. Til og med lukten var vakker - det luktet ikke institusjon og parkeringsplass, det luktet ikke asfalt og eksos. Det luktet bare rolig.

Jane Austen burde skrevet i Norge, tenkte jeg et øyeblikk. Jeg ombestemte meg når jeg satte meg inn i min rustne Nissan Primera og skranglet hjem. Elizabeth Bennet hadde ikke sett like bra ut med elg i bakgrunnen, slik egentlig.

Om å være tankenomade

Jeg begynner å skrive ting hele tiden, lager små notater i hodet mitt, formulerer setninger som flyter helt perfekt, som formidler akkurat det jeg vil med helt rett stemning. Men tankene går aldri rett, jeg har samme evne til å fokusere som et lite barn i sukkerrus, jeg kommer på og glemmer i samme øyeblikk. Noen ganger blir jeg forundret over at jeg gjør det så bra som jeg gjør - karakterene er akkurat der de skal være, jobbene jeg søker på blir mine.

Likevel, han jeg bor med har nesten gitt opp å se film med meg: etter at anslaget er i boks, etter at protagonisten plutselig har fått et mål å jobbe mot, sitter jeg og leker med sofaputene, ser ut av vinduet og lurer på hvilket tre-slag det er i hagen til naboen, hvordan været blir i morgen. Lineære tankerekker blir brokete, de sprer seg, blir fragmenterte, begynnelsen er glemt før jeg kommer til svaret. Og likevel, likevel går alt helt bra.

Feriefølelse

Og jeg prøver å finne følelsen av sommerferie, "feriefølelsen" visstnok, vissheten om at det er dette som er det gode livet, det er dette hele landet venter på mellom august og mai hvert år. Jeg prøver og jeg prøver, men det kommer bare i korte intervaller - det kommer snikende og det sniker seg bort igjen. "Det er sikkert det sommeren er", tenker jeg, men er alltid litt utålmodig. Venter på at hele meg bare skal forstå at det er Sommer, med stor S og fanfarer i bakgrunnen. Til slutt ender jeg bare opp med å drikke te, og se dagene renne bort. Men det er kanskje det som er sommer også? Jeg vet ikke, blir utålmodig og setter på en ny kanne med tevann.