Om å være tankenomade

Jeg begynner å skrive ting hele tiden, lager små notater i hodet mitt, formulerer setninger som flyter helt perfekt, som formidler akkurat det jeg vil med helt rett stemning. Men tankene går aldri rett, jeg har samme evne til å fokusere som et lite barn i sukkerrus, jeg kommer på og glemmer i samme øyeblikk. Noen ganger blir jeg forundret over at jeg gjør det så bra som jeg gjør - karakterene er akkurat der de skal være, jobbene jeg søker på blir mine.

Likevel, han jeg bor med har nesten gitt opp å se film med meg: etter at anslaget er i boks, etter at protagonisten plutselig har fått et mål å jobbe mot, sitter jeg og leker med sofaputene, ser ut av vinduet og lurer på hvilket tre-slag det er i hagen til naboen, hvordan været blir i morgen. Lineære tankerekker blir brokete, de sprer seg, blir fragmenterte, begynnelsen er glemt før jeg kommer til svaret. Og likevel, likevel går alt helt bra.