Jeg begynner å skrive ting hele tiden, lager små notater i hodet mitt, formulerer setninger som flyter helt perfekt, som formidler akkurat det jeg vil med helt rett stemning. Men tankene går aldri rett, jeg har samme evne til å fokusere som et lite barn i sukkerrus, jeg kommer på og glemmer i samme øyeblikk. Noen ganger blir jeg forundret over at jeg gjør det så bra som jeg gjør - karakterene er akkurat der de skal være, jobbene jeg søker på blir mine.
Likevel, han jeg bor med har nesten gitt opp å se film med meg: etter at anslaget er i boks, etter at protagonisten plutselig har fått et mål å jobbe mot, sitter jeg og leker med sofaputene, ser ut av vinduet og lurer på hvilket tre-slag det er i hagen til naboen, hvordan været blir i morgen. Lineære tankerekker blir brokete, de sprer seg, blir fragmenterte, begynnelsen er glemt før jeg kommer til svaret. Og likevel, likevel går alt helt bra.
Dumpet litt sånn tilfeldig over bloggen din. Jeg synes du skriver så vakkert at jeg får klump i halsen. Kan du vennligst bare poste en bok som ikke tar slutt?
ReplyDelete