Med ski på beina og puter under armene

En av de tingene jeg tenker mye på, er krig. Jeg leser om det, jeg snakker om det, jeg hører om det og jeg ser bilder av det. Og jeg tenker at her i Norge, så er vi så heldige at det nesten gjør vondt. Jeg er født inn i en heldig generasjon, en generasjon som kanskje har opplevd smerte i det siste, som har fått åpnet øynene opp for ondskap. Men uansett en generasjon som har levd ganske skjermet; bildene fra de sultne barna langt vekk, videosnuttene med kollapsede bygninger og utbrente bilskjeletter er så fjerne, de er fra en annen verden, episoder fra liv som har blitt levd så veldig, veldig langt unna. 

Og samtidig som jeg tar meg selv i å tenke at "takk alle gode makter for at det ikke er slik her", så føles det så urettferdig at jeg bare sitter her. Langt borte i Norge - ikke født med ski på beina, men med hjelm på hodet og puter under armene. Jeg er ikke på noe vis misfornøyd med å være født inn i et land som har det trygt, det er ikke det jeg vil si. Det gjør bare så vondt at det er så mange som ikke er det.

Bildet ble funnet her.