Arabisk for idioter

Det ryker av tekoppen min, lukten av alt for søt kanel-te ligger over stuebordet. Ved siden av meg ligger "Arabisk for idioter", (eller ihvertfall en utgivelse som kunne hatt samme tittel,) mens videoen jeg ser på roper "Allahu akbar" så høyt at resten av familien sikkert tror jeg er i ferd med å bli snikislamisert. Ikke at jeg helt har forstått hvordan snikislamiseringen foregår. Kanskje det er der snike-delen av begrepet kommer inn? 

"Jeg heter Frida", skriver jeg med krøllete arabiske bokstaver, og nipper til teen min. اسمي فريدا "Jeeeg. Heeeter. Frida." Med denne læringskurven kommer jeg til å gjøre braksuksess i Afrikas største by. "Allah er stor, og jeg heter Frida", klarer jeg å mumle fram. Samt noen obskøne fraser jeg ikke har så veldig lyst til å hverken si eller høre når jeg flytter nedover. Ingen tvil om at den kommende våren virkelig kommer til å bringe med seg de dypeste av alle samtaler. 

Norge, nå skal vi skilles

Skolen går tregt om dagen. Tekstene fremstår som kjedelige, intetsigende, teen blir lunken før jeg orker å drikke av den, og markeringstusjenes farge roper for høyt. Neonfarger matcher ikke høstløvene. Men livet er bra likevel. Prosessen jeg må gjennom, veien til premien er ikke helt klar enda, men snart. Snart er det klart for at jeg kan flytte vekk fra Norge i noen måneder. Hvor?

Egypt. Kairo. Og seks måneder som jeg ikke helt vet hva jeg skal forvente av, men som jeg uten forbehold gleder meg til. Det er urolig der nede nå, det kommer jeg ikke unna. Kanskje det er egoistisk å reise ned til Midt-Østen akkurat nå, for å oppleve og bo. Men tenk da. Tenk å flytte fra Oslos forfrosne trikkelinjer, en evig sutring om Christian Ringnes' statuer og nyhetssendinger som 24/7 kommer til å rapportere om Northugs valg av underbukse og frokostmeny. Og bare flytte vekk.