Om å være tankenomade II

Jeg er ivrig på å begynne med bloggprosjekter - ambisjoner og idéer er i overflod i noen uker, og jeg tenker at "åhå, nå, skal jeg få skrive ned alt jeg vil på satt ord på". Men det blir gjerne med det. Jeg idémyldrer på trikken, jeg noterer ned små setninger her og der, men ordene kommer seg aldri videre. De blir værende som små, spenstige formuleringer med svart tusj på håndbaken, som hurtig nedtegnede skriblerier bakerst i planleggeren min. Likevel har jeg alltid ambisjonene om å få ordene videre, til slutt. Og jeg har det enda.

Det går bare ikke så fort. Jeg har eksamener nå - leser om krigen i Afghanistan og drikker kaffe, mens jeg bør konstruere fine argumenter for etikk innenfor forskningsmetoder, mens jeg skal skrive om overgangsritualer og kulturdefinisjoner. Tenkte bare jeg skulle hilse innom og si at jeg holder på, litt slik i tilfelle det kunne være spennende å vite. (Du kan jo for eksempel lese litt her i mens, om du vil lese litt om Afghanistan utenfor militærleirene.) Selv skal jeg lese enda litt pensum. Som den fantastiske maskinen av en student jeg jo er.

Lukten av klam ullgenser og eksamensangst

Lesesalene lukter klam ullgenser, termos med lunken kaffe, klementinskall og eksamensangst. Plutselig oppdaget Blinderns studenter at eksamen er et årlig fenomen - det var ikke bare noe som skjedde med alle andre som tok utdanning, alle andre år, på alle andre skoler. Og lesesalene er fulle, tett i tett av mennesker som puster, som hoster og som harker. Er man ikke klaustofobisk byr eksamensperioden på en god mulighet til å prøve seg nå.

Selv sitter jeg stort sett bare og ser på bøkene med "apati" skrevet i ansiktet. Tenker på resten av verden, tenker på alle steder jeg ville vært. Den kinesiske mur, en park i London, en strand på Sri Lanka eller bare... ikke her. I stedet ligger en tilsynelatende kritisk viktig tekst foran meg og venter på oppmerksomhet. "Deltakar og tilskodar" av Hans Skjervheim. Nynorsk virker like fremmed som urdu, og ikke minst like overkommelig.


Eksamentid altså. Det har sjarm.

Eid mubarak!

Har hatt en veldig afghansk helg; det har vært Eid/Id/عيد, det har vært fantastisk mat og det har blitt snakket språk jeg ikke skjønner på alle kanter. Grønland vrimlet av fine klær, blanke tekster, kjortler, hijaber og pynt, og selv var jeg bare en liten grå figur som var til midt oppe i det hele. Men var det fint? Mhm. Så nå skal du få se litt Afghanistan du også.
(Videoen fant jeg linket hos Supermarie.)

Med ski på beina og puter under armene

En av de tingene jeg tenker mye på, er krig. Jeg leser om det, jeg snakker om det, jeg hører om det og jeg ser bilder av det. Og jeg tenker at her i Norge, så er vi så heldige at det nesten gjør vondt. Jeg er født inn i en heldig generasjon, en generasjon som kanskje har opplevd smerte i det siste, som har fått åpnet øynene opp for ondskap. Men uansett en generasjon som har levd ganske skjermet; bildene fra de sultne barna langt vekk, videosnuttene med kollapsede bygninger og utbrente bilskjeletter er så fjerne, de er fra en annen verden, episoder fra liv som har blitt levd så veldig, veldig langt unna. 

Og samtidig som jeg tar meg selv i å tenke at "takk alle gode makter for at det ikke er slik her", så føles det så urettferdig at jeg bare sitter her. Langt borte i Norge - ikke født med ski på beina, men med hjelm på hodet og puter under armene. Jeg er ikke på noe vis misfornøyd med å være født inn i et land som har det trygt, det er ikke det jeg vil si. Det gjør bare så vondt at det er så mange som ikke er det.

Bildet ble funnet her.

Morgen-Oslo

Det fineste øyeblikket om morgenen, er når trikken kommer ned fra Ekeberg og møter morgensola i Gamlebyen. Tre uteliggere står på rad og tisser på et gjerde, en gammel muslimsk mann i kjortel har akkurat vært og handlet på Kiwi og to små barn holder seg fast i burkaen til moren sin. Og det er sol. Det er sol som gjør morgendisen gyllen, sol avslører alle som har glemt å vaske vinduene sine etter vinteren - og sol som gjør at alle må myse. De fine fruer med rød leppestift myser mens Louis Vuitton-veskene dingler etter, alt for freshe Oslo-jenter på bysykkel myser mens de tråkker på mot Oslo S, og gamle menn som ikke ser ut til å gjøre noe annet enn å eksistere myser de også.

Akkurat da er det som om hele Oslo myser litt. I morgensola, mens 18-trikken sklir gjennom byen og kaster en lang skygge langs husveggene i hovedstaden. Og det er så fint.

Arabisk for idioter

Det ryker av tekoppen min, lukten av alt for søt kanel-te ligger over stuebordet. Ved siden av meg ligger "Arabisk for idioter", (eller ihvertfall en utgivelse som kunne hatt samme tittel,) mens videoen jeg ser på roper "Allahu akbar" så høyt at resten av familien sikkert tror jeg er i ferd med å bli snikislamisert. Ikke at jeg helt har forstått hvordan snikislamiseringen foregår. Kanskje det er der snike-delen av begrepet kommer inn? 

"Jeg heter Frida", skriver jeg med krøllete arabiske bokstaver, og nipper til teen min. اسمي فريدا "Jeeeg. Heeeter. Frida." Med denne læringskurven kommer jeg til å gjøre braksuksess i Afrikas største by. "Allah er stor, og jeg heter Frida", klarer jeg å mumle fram. Samt noen obskøne fraser jeg ikke har så veldig lyst til å hverken si eller høre når jeg flytter nedover. Ingen tvil om at den kommende våren virkelig kommer til å bringe med seg de dypeste av alle samtaler. 

Norge, nå skal vi skilles

Skolen går tregt om dagen. Tekstene fremstår som kjedelige, intetsigende, teen blir lunken før jeg orker å drikke av den, og markeringstusjenes farge roper for høyt. Neonfarger matcher ikke høstløvene. Men livet er bra likevel. Prosessen jeg må gjennom, veien til premien er ikke helt klar enda, men snart. Snart er det klart for at jeg kan flytte vekk fra Norge i noen måneder. Hvor?

Egypt. Kairo. Og seks måneder som jeg ikke helt vet hva jeg skal forvente av, men som jeg uten forbehold gleder meg til. Det er urolig der nede nå, det kommer jeg ikke unna. Kanskje det er egoistisk å reise ned til Midt-Østen akkurat nå, for å oppleve og bo. Men tenk da. Tenk å flytte fra Oslos forfrosne trikkelinjer, en evig sutring om Christian Ringnes' statuer og nyhetssendinger som 24/7 kommer til å rapportere om Northugs valg av underbukse og frokostmeny. Og bare flytte vekk.